Håvard Dahl Olstad - fra ekstremsportliv i fjerne land til indre ro og stillhet på Roparhaugen

Noen dager etter dette møtet kom det fram at Arild Hervik er vår felles venn. Fra han kom det et tips om at jeg burde ta kontakt med Håvard. En dag i oktober sendte jeg et spørsmål om vi kunne møtes for å slå av en prat. Straks kom det positivt svar og en invitasjon: – Vil du komme ut til Roparhaugen?  

INNTRYKKET

Da visste jeg at dette blir et møte med en som har opplevd mye. Jeg visste også at dette blir et møte på en plass jeg har vært før, og at jeg der møtte to mennesker som gjorde et sterkt inntrykk på meg der og da – og som ofte har vært i tankene mine i alle år. Deltakerne på et møte i Bud ble tatt med på busstur til Vevang, og en avstikker ned til et par som var i gang med grunnmurene i et spesielt byggeprosjekt – på en liten flekk ved Hustadvika som ble kalt Roparhaugen. Nå skulle jeg tilbake dit for å møte Håvard Dahl Olstad.
– Kjør til Skotheimsvik og kom til den brune hytta på toppen av Ropar haugen!, sier Håvard. Det skal vise seg å være mer enn ett hus, der jeg en gang møtte Sølvi Dahl og Asmund Olstad. Han sto ved betongblanderen, og hun kjørte betongen i trillebåre til en påbegynt grunnmur. Et års tid etter leste jeg i avisa om ulykka i fjellet.  

‍

ULYKKA

– Dette skjedde i 1999. Jeg var ni år da mor faktisk falt bort, fra et skavlbrudd på Høvringen. Hun var på tur sammen med min 17 år gamle søster. Familien ble satt på en stor prøve. Både mor og far underviste på Høgskolen i Molde, og far satt da plutselig alene med to barn og full jobb. Han gjorde alt så godt som overhode mulig, spør du meg.

Håvard forteller at han fikk problemer med å bearbeide sjokket. Året etter fikk han mast seg til et skateboard som han kunne sette frustrasjonen sin på. Dette var en fri hobby som ga han venner ved å skate rundt til alle mulige tider. Historiene begynte å balle på seg. Det ble rampe streker, fliring, styr og ståk med jackass-gutta på MTV som forbilder. Dette er slik han sjøl forteller det.

‍

‍

TSUNAMIEN

Mye skjedde på kort tid, og bare noen få år etter ulykka kom neste trauma tiske opplevelse for familien. De var i Thailand jula 2004. Håvard satt på stranda og skulle gjennomføre en PADI dykkereksamen. Plutselig for svant sjøen, og kom så tilbake på full tsunamieffekt. Mange personer ble tatt av første bølge. Håvard klarte mirakuløst å springe vekk. Familien overlevde mot alle odds. Opplevelsen førte til tro på at han kunne overleve alt, og i en alder av 14–15 år begynte han å henge med «skumle og kriminelle» folk i Molde. Var de virkelig så farlige?

– Vi har lett for å tro at folk vi ikke kjenner, og som oppfører seg litt annerledes enn oss, er gale eller farlig eller begge deler. «De skal settes på plass!» Folk er ganske like, men vi har situasjonsbestemte reaksjoner, der noen kanskje handler feil og blir dømt av kulturen. Man kan lett bli mobba og satt utenfor. Både folk og offentlige instanser står gjerne klar med pisken. En stram normaltilstand av regler kan ha en sammenheng med at mange her i landet tar selvmord. Jeg er over bevist om det...

Les hele artikkelen i Hustadvika Magasinet 04 2022

ØYSTEIN EIK [TEKST OG FOTO]