Arlid Frisnes: - Pastell ble mitt utrykk

Arlid Frisnes kom fra militærtjeneste i Drøbak med«dimmepenger» i lomma. I Oslo gikk han innom Engebretsen & Søn i Pilestredet for å se på tegne- og male saker. Han hadde sysla både med tegning og oljemaling før. I butikken ble han spesielt opptatt av utstyr for pastell som teknikk, og kjøpte et begynnersett med «pastellkritt».

– Dermed var det i grunnen gjort, sier Arild tre ti år senere. Dette betyr ikke at han har tegnet og malt i alle år etter handelen i Pilestredet.

Jeg tenkte alvorlig å satse på bildekunsten. I 1991søkte jeg på Ålesund kunstskole. Jeg kom inn, og reiste for å se på hybel. Men så våga jeg ikke å satse på dette profesjonelt, og sa fra meg plassen. Det varmens vi bodde på Bekkestua i Bærum jeg begynte å male med pensel og maling. Jeg fant meg ikke helt til rette med disse teknikkene, men fortsatte å male og det ble mange bilder Motivet var stort sett landskap. Så skjedde altså det at jeg oppdaga hva som er mulig å gjøre med pastellkritt. Da hadde jeg funnet min teknikk og min stil.

Vi sitter i stua og snakker om bilder, gartneri drift, fartstid på ferjer og supplybåt, store kunstnere, de små ting i livet som kan bety mye, om familien, om oppturer og om nedturer i livet. Arild og kona bor sentralt i Molde nå. Den yngste av tre døtre går på videregående skole og bor fortsatt hjemme.

Arild bruker nesten all disponibel tid i «atelieret»– egentlig et lite soverom – på loftet. – Jeg hadde faste daglige rutiner i hele første halvår. De siste månedene har den skotske fårehunden Scott, som fortsatt er en kvalp, gjort sitt til at dagene må improviseres mer.

– Har du malt i alle disse åra fra du kjøpte pastellkritt i Oslo?

– Nei, det har jeg ikke. Etter at vi flytta hit fraØstlandet, malte jeg noen bilder, men så ble det slutt på malinga.

Vi kjøpte eiendommen Kvit føret i Malmefjorden og etablerte gartneri. Det ble pause fra malinga i tre tiår. I januar i år kom jeg i gang, og nå fyller dette opp dagene mine.

– Hvordan var det å komme i gang? – Jeg tror hjernen min har holdt på med denne tegne- og male greia i alle år. Ubevisst må jeg ha tenkt bilder, og nå forstår jeg form og farge mye bedre enn da jeg begynte.

– Ingen kan være i tvil om at du har et seriøst forhold til det du arbeider med. Hva tenker du om forholdet mellom håndverk og kunst?

– Jeg har stor respekt for håndverk og de som utfører det på en god måte. Den respekten tar jeg med meg i det jeg gjør. For å lage kunst kreves det noe mer – eller jeg vil si noe i tillegg til det håndverksmessige. Jeg regner meg absolutt som en amatør når jeg ser på de store kunstnerne. Arild går bort til bokhylla og kommer tilbake med bøker om EdvardMunch og Ørnulf Opdahl. Han blar i den første: – Se på Munch for eksempel, det måtte være noe helt spesielt med den mannen. Slik er det også med store musikere og andre kunstnere. Jeg kaller det storhet, og finner ikke et bedre begrep.Fritz Thaulow er en av mine største favoritter blant de norske bildekunstnerne.

– Jeg ser på de store og vet at jeg aldri kommer i nærheten, sier Arild, og legger til: – Likevel strekker jeg meg så langt jeg greier for å lage kunst. Dette er vanskelig.

– Har du en god definisjon på kunst? – Når noen greier å uttrykke sine følelser og meninger gjennom det de skaper, kan det bli kunst. Det gjelder om en lager musikk, skriver bøker eller arbeider med andre kunstformer. Noen bedre definisjon har ikke jeg. – Bruker du fotografi som grunnlag når du tegner eller maler?

– Ja, og det ser jeg at nesten alle bildekunstnere gjør nå. Det handler ikke nødvendigvis å male akkurat det bildet viser, men å gjenskape motivet slik en så det – eller rettere sagt opplevde det. Fritz Thaulow og hans samtidige sto ute og malte i all slags vær, og det synes jeg vi kan se i kunstverka deres. Jeg husker ikke akkurat hvordan det ble formulert, men noen har sagt at for å skape god kunst, må en ha opplevd mye elendighet.Det er nok ikke absolutt, men jeg tror det er noe der...

 Les hele artikkelen i Hustadvika Magasinet 01 2022

‍

ØYSTEIN EIK [TEKST OG FOTO]